Året 2014

Årsberetning 2014:

2014. Året med store spenn, stemte gitarer og grenseløs sangglede!

Året 2014 ble mannskoråret med mange nyanser. Oppdrag med unisont trøkk og flerstemte harmonier. Med uopphørlig jubelklang, små fugler og hjerter som vanker vil mange hevde vi møter 2015 med et rikt år i sekken. Vi har øvd også. Seksten øvelser på våren og atten på høsten var det som skulle til for følgende opplevelser.

Vi åpnet året med å snike oss hemmelig inn i det som etter hvert har blitt vårt faste øvingslokale. I bymisjonens café ble en av heltane fra Sørlandet, Harald Båsland overrasket av IK Start da han mottok Kongens fortjenstmedalje. I slutten av mars trakk vi pusten dypt og sang om vind og bølger for bymisjonen i Domkirken.

«Ja, vi elsker» lød på gater og streder under den årlige øvelsesturen til Danmark. En uforglemmelig tur der vi etter maleriske utskeielser ble satt på helsemessige prøver. Vi ble nok ekstra glad i hverandre etter denne turen, og de mange fargene i koret fikk et vell av nyanser. Birger Kirkhus hadde på ny lagt alt salig til rette. Vi seilte trygt hjem.

Det var i mai vi skulle gi Norsk korsang et sant ansikt i Kilden. Vi satt grenser for oss selv ved å nekte gregoriansk medvirkning. Her var det en utfordring i seg selv å samsynge med Vestergabet. En utfordring som vi nå ser tilbake på med undring og glede. Smilene kom etter hvert fram, Vestergabet kunne synge med bokstaver, og konsertsalen ga oss deilig respons på den tradisjonsrike firstemtheten.

Tidlig i juni, dagen før årets sommerkonsert, fikk vi gleden av å hylle Per Kolstad på Klubben. Det går fortsatt rykter om at korets medlemmer så mer på en av de kvinnelige gjestene enn på dirigenten, og noen fikk også en vill drøm oppfylt når de klemte Sissel på vei ut av lokalet. Så var det sommerkonsert på Generalen i Ravnedalen. Den nydelige sommerkvelden med våre kjære, gode venner og Gaasehuds tilhengerskare nøt kvelden. Aha-trommisen fant tempoet, og med Pål Rake som gjest ga koret en hyllest til sommeren som fortsatt varmer mange.

Og det var enda ikke ferie. Vamp skulle oppløses i Stavanger kulturhus, og hva var vel mer naturlig enn å avslutte med Gaasehud som et trygt bakteppe. «Månemannen» og «Liten fuggel» med symfoni og CSSE. Villere blir det ikke midt i uka. Så tok vi det hele ned i en 60- års dag i byen. Firstemtheten snek seg inn i et musikalsk og feststemt lag og mange vil hevde at ingen gjør 60-årslag bedre enn Gaasehud.

Høsten startet som seg hør og bør på Andås sin brygge. Med gjess fra alle samfunnslag, sjøens delikatesser og djevelens munnvann på bordet.

Vår regissør fra Like til Betlehem, og en av byens store kulturpersonligheter, Alex Scherpf gikk bort så altfor tidlig, og vi ble spurt om å synge i hans begravelse. En rørende og verdig seremoni for oss alle.

Så var det Nordens brannsjefer som trengte underholdning. På Noahs ark ga vi en «Gaasehudpakke» som satte fyr på festen. Gitarkameratene fikk sitt definitive gjennombrudd. Mentorpartner inviterte i oktober samarbeidspartnere til Caledonien og Wilhelmsen-seminar. «Eg vil ikkje døy» ble den naturlige åpningen og den musikalske stadfestingen av bergenserens bekymringsløse preken.

November kom med regnvær og hjertefred på fiskebrygga. Et flott bidrag der vi blant mange andre aktører kunne formidle noen trøstende toner. Høvåg Storband og Gaasehud fant hverandre og skapte «Bønder i by´n» i november på Kick. En fantastisk blanding av groovy Wallen-musikk og feststemte mannskorsanger. Det ble en kveld i gult og grønt, og en bondsk aften med rockefot i blanke messingen.

Vår kjære web-redaktør fylte 60. Vi ville synge. En fantastisk 60-års dag der nytt ble enda nyere og godordene flommet over vår uunnværlige, digitale kamerat. Plutselig ble det et gripende sceneskifte. Festen blir til bryllup, og det rant tårer i koret og i salen. Glansnummeret, «Anthem», fylte hele festsalen på klubben og klorte seg fast i de ærverdige gardinene.

Julens klokker ringte igjen, og «Jul i Sør» ble vårt bidrag i julekonsertvrimmelen. Folk fall nu ned. Med fylte lunger og stram regi løftet vi Domkirken på ny og gjorde kanskje vårt til at noen tenkte: «Ja, nå er det jul». Og på veien til naboen ga vi veidekke nesten mer enn de kunne tåle. Langs Otras bredd fylte vi entreprenørene med julens vakreste harmonier.

Året endte som alltid Hos Naboen. Med marsipan på bakrommet, fullsatt kjeller og våre kjære musikere ga vi det beste vi har. En strålende dirigent kunne spille på mangfoldet. Et allsidig repertoar, sag, nydelig møteledelse, historier, solister, firstemthet, trøkk, inderlighet, vår egen tenorjuvel, humor og evinnelig sjarme.